KORTSLUTTNING
|
|
Den
spenninga som kommer inn på transformatorens primærside fordeler seg over
alle viklingene slik at det blir et like stort spenningsfall i hver enkelt
vikling. Disse spenningstapene samler seg om å lage en magnetisk ”fluks” i
transformatorens jernkjerne. Når denne fluksen begynner å veksle induserer
den en spenning i hver enkelt vikling på transformatorens sekundærside. Den induserte spenningen pr. vikling blir dermed
like stor som spenningstapet pr. vikling på primærsiden. Dersom
transformatoren blir kortsluttet kan det føre til at sekundærsida ikke klarer
å opprettholde denne balansen. Da opplever vi at transformatoren kommer i
ubalanse med den magnetiske fluksen. Når dette skjer, vil transformatoren
prøve å suge energi fra primærsida for å opprettholde balansen. I en slik
situasjon kan en kortsluttning bli svært farlig. |
|
|
Generelt
kan vi si at det er strømforsyningas indre impedans (Z) som bestemmer hvor
stor strøm en kortsluttning kan lage. Strømforsyningas indre elektromotoriske
spenning (E) vil prøve å være konstant uansett hvor mye belastning
strømforsyninga blir utsatt for. På
lavspenningsnettet vil vi i de fleste tilfellene kunne tilnærme dette ved å
si at Zi = Ri
|
|
Forskriftene
stiller krav til hvor stor energi en kortsluttning skal kunne utvikle i de enkelte
kabler og anleggskomponenter. Her finnes det en formel som trekker opp den
grensen som vi må holde oss under. Så gjelder det å velge sikringer som
bryter denne energien før komponentene blir varig skadet. Den formelen som benyttes
for å beregne slike ting kaller vi for Jouleintegralet. |
|
